Ironman 2014

Det er nå et par uker siden årets store mål. Jeg skrev tidligere om at jeg for 1 år siden hjalp til som frivillig under Ironman 70,3 i Haugesund. Etter opplevelsen med å se dette arrangementet bestemte jeg meg forå delta neste år, altså nå for et par uker siden.

FOR EN OPPLEVELSE! Kall det gjerne for en klisje eller hva som helst. Det er heller ikke så enkelt å beskrive. Hele perioden fra de sisteukene før konkurransen og frem til leggetid på kvelden etter konkurransen var en eneste stor og fantastisk boble. Blandingen mellom å «gru-glede» seg og gjøre de siste treningsforberedelsene for å toppe formen. Det er ikke så lett, men sett i ettertid veldig kjekt.

Ekstra sunn mat, og mye mat for å fylle energilagrene, gjorde bare at jeg konstant følte ubehag i magen. Det anbefales å spise helt normalt slik en alltid gjør, og ikke finne på noe nytt de siste dagene. Samtidig ville jeg gjerne være 110 %, og dermed villig til å risikere litt. Etter 14 dager med ubehag i magen gikk jeg to dager før konkurransen tilbake til å spise det jeg vanligvis gjør. Passe store porsjoner. Og med sjokolade og chips, for ikke å glemme is med peanøtter, i godstolen på kveldstid de siste kveldene. Det førte til en stabilisert og god mage, kun forstyrret av en god dose nerver på morgenen selve løpsdagen. Dette var ikke verre enn at 3-4 do-besøk før start kunne hamle opp med det! Og magen endte dermed helt tipptopp under løpet.

Siste dagene før Ironman 70,3 i Haugesund

Løpsdag var søndag. Allerede torsdag kunne en registrere seg og hente ut utstyr som en skulle ha. Startnummer, poser i forskjellige farger (det er slik at en putter alt en trenger til sykkelturen i en pose, og alt til løpeturen i en annen pose, og dette henges klart i skiftesonen dagen før løpet), og litt nødvendig informasjon. I tillegg var det en stor expo (stands og salg av alt mulig tenkelig og utenkelig utstyr). Her var det bare å fråtse! Og ikke minst kjennenervene komme. Det virket som om alle andre var steike godt trente…! Jeg prøvde å tenke rasjonelt ved at dette ikke hadde noe som helst å si. Jeg skulle jo ikke konkurrere mot noen andre enn meg selv (bortsett fra en kamerat…). Likeve lble det ekstra puls og sitring i kroppen ved å se alle jernfolkene.

På fredag kveld var det pastafest. Alle deltagere får invitasjon til pastamiddag i restauranten på Hotel Maritim. God mat, og kjekt å se mange andre. En kan også kjøpe plass til sin bedre halvdel til pastamiddagen.

På lørdag formiddag var det tid for race-brief- Her kunne en suge til seg alle gode råd og tips og regler for neste dags løp. Spesielt oss ferskinger var som svamper, og tok til oss alt som ble sagt med stor appetitt.Nå var det like før!!!

Etter race-brief var det mer shopping på expoen, før jeg og et vennepar gikk på orgelkonsert… Utradisjonelt følte jeg. Likevel var det deilige 45 minutter der jeg endelig kunne sette meg ned, helt i ro, og mentalt gå gjennom hele løpet og rutiner i skiftesonen. Faktisk, etter disse 45 minuttene, følte jeg meg helt klar. Overskuddet var begynt å boble etter rolige treninger de siste dagene og helt treningsfri denne lørdagen.

Løpsdagen

Vekkerklokke på kl 0500. En god frokost som jeg delte i to for ikke å spise for mye med en gang. Det meste av utstyret var allerede plassert i skiftesonen dagen i forveien, og det gjenstod bare å forsikre seg om at våtdrakt og svømmeutstyr var klart. Den siste posen vi fikk (vi fikk 3 stk) fungerte slik at vi puttet våre vanlige klær i denne når vi tok på svømmeutstyr. Like ved startstreken legges så denne hvite posen i en lastebil som frakter den ned til målområdet. Når en så kommer til mål får en tilbake denne sekken og kan skifte tilbake til vanlige klær igjen.

Ved startområdet var det gigantiske køer til toalettene. 40 toaletter var satt opp, og det var ikke et eneste for mye! Jeg trengte kun to besøk i løpet av den timen jeg var i skifte- og oppvarmingssonen. Den ene gangen med to ærend, den andre med kun ett.

Starten gikk kl 08 for proffene og de beste i norgesmesterskapet. Kjempestemning med speaker og musikk og publikum. 20 minutter før jeg skulle starte. Lang kø av folk med forskjellige farger på badehettene. Jeg hadde blå, og en svær gjeng med røde hetter sto bak oss (dette var for å skille de ulike aldersgruppene og i hvilket heat de ulike skulle starte i).
En god gjeng med blå hetter gikk ut i vannet for å varme opp før vi skulle starte. Det var ved siden av startområdet. Det så smart ut, tenkte jeg. Gikk etter, for å finne ut at dette området var som en sump med ekkel leire i bunn og masse spisse steiner. Klarte selvsagt å tråkke på en stein, og mistenkte at noe gikk galt. Våget ikke å sjekke under foten. Dessuten var det kun 2 minutt til start, og med alt adrenalinet i kroppen tror jeg ikke jeg hadde merket om hele foten ble amputert. I dusjen etter løpet fant jeg derimot ut at det var en stor flenge og dypt kjøttsår like under foten. Det gikk 2 uker før dette ble ok igjen…

Selve løpet

Svømmingen gikk ok, men å svømme med 400-500 andre er en kamp for tilværelsen. Jeg hadde gått på svømmekurs nesten et år for å lære crawl. Likevel var det kun maksimalt ¼ av distansen jeg svømte crawl. Resten gikk til den gode gamle brystsvømmingen.

Var veldig glad da jeg kom i land, og følte faktisk at det verste da var unnagjort. Kjekt å se mange mennesker og faktisk et par jeg kjente da jeg løp mot skiftesonen.

Fant ut at jeg ikke var noen «Speedy Gonzales» når det gjaldt skifting. Brukte 10 minutt til sammen på to skifter. De beste brukte til sammenligning 3-4 minutt. Likevel, etter å ha fått på sykkelutstyr og funnet sykkelen, så jeg at jeg lå to minutter foran mitt eget tidsskjema (som jeg bare hadde drømt om).

Da var det bare til å kaste seg på sykkelen og gi full gass.Var redd for å bli for ivrig, men klarte heller ikke å holde igjen da jeg var foran skjema og hele tiden tok igjen andre syklister. Det viste seg at frykten for å stivne var overdrevet. Kombinasjonen med adrenalin, mange konkurrenter jeg tok igjen, og tidenes beste toppform gjorde at det bare var til å tråkke og tråkke og tråkke. Helt herlig følelse! Folk rundt hele løypen som heiet og hadde flagg og noen hadde kledd seg ut. Det var som et eventyr der jeg faktisk ble øm i musklene i bakhodet av å flire hele tiden!

Var pissetrengt siste 3 mil, men var ikke lett å få gjort noe med det. I skiftesonen etter syklingen sto jeg dermed på dass i evigheter. Det føltes i hvert fall slik. Ble aldri tomt… Når klokken viste at jeg nesten lå 25 minutt (!) før eget drømmeskjema, ble det en ekstra god følelse å få tømt tanken. Steike for en dag. Følte meg helt topp der jeg sto, selv om jeg etter hvert følte jeg kastet bort tid ved at det ikke tomt fort nok.

Startet løpingen rolig da bena var litt «merkelige» etter syklingen. Likevel gikk det raskt over, og det var fint å løpe. Etter et par kilometer, nede på indre kai, fikk en fullstendig frysninger på ryggen.Tusenvis med mennesker, musikk, og en speaker som roper og heier. Og mange løpere. Det var nok det nærmeste jeg kan føle meg som en superstjerne.Ubeskrivelig! Det anbefales på det sterkeste å prøve det!

Folk heiet under hele løypa, og jeg hadde i tillegg venner og familie som sto ved en drikkestasjon. Løpetraseen er formet slik at en løper frem og tilbake to ganger. Det er kjekt både for publikum og deltagere. Dette gjorde at vi passerte drikkestasjonen hele 4 ganger. Etter hvert som enble mer og mer sliten og stiv, gledet jeg meg helt vilt til å se «gjengen» min. Tok meg også tid til å få en god klem av jentungen på 7 år. Jeg fikk masse energi av dette, mens hun i ettertid kun sa at jeg var veldig våt…

Endelig i mål! Nesten 25 minutt før tiden jeg hadde drømt om. Masse stemning! Cola, vann, medalje og t-skjorte med teksten «Ironman, Finisher» ble delt ut med en gang. Deretter tørre klær før vi fikk mat og en iskald øl! Jeg skal ikke mene noe politisk om alkohol og idrettsarrangementer, MEN DET VAR HELT HERLIG MED EN ØL ETTER DETTE SLITET!

Kvelden

På kvelden var det etterfest for de frivillige og deltagerne. Arrangøren takket spesielt alle de frivillige som hadde gjort arrangementet mulig. Alle deltagerne var også svært fornøyde med disse. Det var også en del stive lår og legger på etterfesten, og også slitne frivillige. Ble dermed ikke dans, men en veldig fin grillfest og samling der vi møtte hverandre og ble kjent med nye jernmenn.

Jeg kom litt sent til festen, og klarte så vidt å finne meg en tilfeldig plass blant rundt 1000 mennesker. Havnet ved siden av en engelskspråklig fyr. Snakket ikke med han de første 20 minuttene, men hørte han da si til noen andre at han var svært fornøyd, men hadde som mål for neste år å komme i mål sju minutter raskere. Jeg stusset litt, da jeg selv kom i mål sju minutter over en rund tid. Jeg husket det var en person som hadde klapset til meg i rumpa 3-400 meter før mål og invitert til en liten spurt. Jeg tok utfordringen og hadde slått denne personen. Nå viste det seg at av 1500 deltagere i løpet, så satt jeg ved siden av han som slo meg i rumpen. Og som jeg vant over. Han skyldte på at han måtte fikse håret for fotografene som sto i målområdet…

Daniel, som han het, kom helt fra Australia kun for å være med på Ironman 70,3 i Haugesund. Han hadde deltatt i flere Ironman, men Haugesund var det desidert beste. Han ville dermed også komme tilbake neste år!

Ukene etter

Noen dager med stive lår og legger, og vondt i såret under foten, førte til pause og ingenting trening i et par uker. Jeg tror egentlig dette er helt greit. Både fysisk, men også mentalt slik at en igjen får motivasjon til å trene.

Etter noen uker var det kjekt å begynne litt rolig med trening igjen. Nå har jeg fått det skrytet jeg gjerne ville ha fra de nærmeste for at jeg fullførte. Jeg har vært stolt som en hane, men likevel forholdt meg helt rolig når jeg har fått skryt og bare sagt, i beste motivasjonsånd, at dette hadde du også klart. Det tror jeg helt sikkert også! Men det anbefales å legge litt trening bak om en ønsker å få en virkelig god opplevelse.

Nå er det derimot slik at jeg svært gjerne vil være med neste år igjen også. Når en har hatt et mål som strekker seg et år frem i tid, er det vanskelig å være fullt motivert like etterpå om en ikke setter seg nye mål.

Hovedpoenget

Jeg ble i tiden etter også mer og mer sikker på at det er enveldig fin motivasjon å ha langsiktige mål i treningen. Hovedpoenget mitt er ikke at alle skal delta i en triathlonkonkurranse eller gjøre en Ironman. Det jeg veldig gjerne vil er at dere setter et treningsmål eller aktivitetsmål som går et godt stykke fremover, for eksempel et år. Da blir en motivert til å gjennomføre dette målet. Jeg mener ikke å mase om dette, men jeg har så stor tro på å sette seg et mål med litt lengre tidsperspektiv at jeg likevel tar megden friheten å gjenta dette flere ganger. Det siste året har jeg MANGE gangervurdert å droppe en treningstur, men så har jeg i bakhodet visst at jegabsolutt skulle hatt en liten økt. Og gjett hva; jeg har ikke en eneste gangangret på de treningsøktene jeg har tatt! (Men jeg har følt det litt dumt degangene jeg har droppet dem…)

Ekstra motivasjon

Det var minst 2-3 personer som har profil inne i denne treningsportalen som deltok. Atle og Robert, og forresten en kamerat av meg som heter Remi. Atle var også «førstereisgutt» som meg, og har gitt tilbakemelding om at han også syntes det var et fantastisk løp og en stor opplevelse å være med. Remi hadde vært med et år tidligere. Jeg forsøkte meg på å fyre opp Remi og si at jeg skulle slå han. Ulempen var at jeg startet først (5 minutter før), og han hele tiden kunne gå etter mine tider. Det førte til at jeg tapte for han med 1 minutt! Surt, men jeg tok det fint. Jeg er usikker på om jeger glad for at han jobber ute på sjøen neste år under Ironman i Haugesund. Ville gjerne slått han, men alltid fare for å bli slått selv enda en gang! Han har derimot invitert til omkamp under Ironman 70,3 på Mallorca i 2015, så vi får se… God motivasjon for begge parter neste år:-)

Si fra om noen av dere andre her inne deltok eller hardeltatt på noe lignende. Og de av dere som har bestemt dere for å være med neste år, si fra dere også. Jeg kan opprette en egen side i treningsportalender vi holder litt kontakt.

En annen veldig hyggelig ting etter Ironman 70,3 i Haugesund,var at minst to personer jeg kjenner, som deltok som frivillige for første gang, nå har meldt seg på og vil delta neste år!!! Håper det blir enda flere!

Sverre