Nesten på Storen i shorts

Postet av Brita Erica Duwe den 4. Aug 2014

Skagastølstindane

Sånn egentlig helt på impuls en ettermiddag på jobb får jeg for meg at jeg må klatre Store Skagastølstind. Jeg har egentlig tenkt på at jeg har hatt lyst til det en stund, så tanken har nok ligget og modnet en del utenat jeg har vært klar over det. Jeg er også oppvokst i Årdal, og har sett og hørt om denne sagnomsuste toppen fra jeg var liten.

En kjapp e-mail til Norgesguidene og Turtagrø Hotell og jeg er påmeldt. Har også sjekket værmeldingene i forkant, og været lover bra.

Gru-gleder meg, og er ikke helt sikker på om jeg har tenkt helt rasjonelt. Jeg leser turbeskrivelser, og er egentlig mest bekymret for at jeg ikke skal klare å holde tempo, og at gnagsårene jeg pådro meg på tur i nye topptursko forrige helg ikke skal gro i tide. Ellers har jeg nesten null erfaring med klatring, og har bare klatret en håndfull ganger inne i klatrevegg. Leser på turbeskrivelsen at det er anbefalt å ta et kjapt innføringskurs i klatring dagen før hvis du ikke har erfaring fra tidligere. Det må jeg klare meg uten.
Jeg har gått en del tinderanglings og klyveturer i sommer, og tåler luftig høyde godt, så jeg tenker at klatringen den fikser jeg. For å ikke ta meg enda mer vann over hodet holder jeg ganske tett om hva jeg har tenkt å gjøre, sier bare til noen få venner hvilken tur jeg skal på. Dette av to grunner, jeg trenger å høre «dette klarer du helt fint!» i motsetning til «dette klarer du vel aldri!» og hvis jeg ikke skulle klare turen, så vil nederlaget gå forbi i stillhet uten annet ennet litt såret ego, og ingen offentlig «ydmykelse» i sosiale medier.

Jeg ankommer Turtagrø Hotel 10. Juli i syvtiden på kvelden etter en fantastisk kjøretur fra Ålesund via Geiranger og Lom. Det er utrolig varmt i været og utsiktene til morgendagens tur er fantastiske.
I resepsjonen møter jeg tindevegleder Andreas Haslestad fra Norgesguidene som skal være føreren min til Storen. Det er ingen flere påmeldte, så det blir bare oss to i taulaget, noe jeg egentlig er ganske glad for da jeg ikke har klatret utendørs før. Jeg får forklart ruten, og får utdelt utstyr; tau, sele, hjelm og isøks. Frokost dagen etter fra kl. 04.00 og turstart senest kl. 05.00

Fredag 11.07.14

Etter frokost og matpakkelaging er det endelig turstart kl.04.50, og forventningene og spenningene gjør at jeg er ganske gira på å komme i gang. Det er til tross for tidspunktet varmt i været, og tinderekken troner majestetisk langt der fremme mot en skyfri blå himmel. Det går et taulag foran, og det kommer etter hvert et bak som passerer oss når vi nærmer oss Skarstølsvatnet.

Føreren holder et ganske bra tempo, men siden terrenget er relativt flatt, går det fint å holde følge. Han går av sted i en ledig, lett og rask gange med henda i lomma som om han bare var på en liten spasertur. Jeg takker i mitt stille sinn turkompis Knut som dro meg med på en tur i hans tempo helga før; jeg heiv konstant etter pusten i 6 timer, både på vei opp og ned tinderekka, men har stort igjen for det på turen nå.

Med to taulag foran oss forklarer føreren at vi må være litt taktiske når vi nærmer oss toppen, og at vi bør prøve å ta dem igjen. Jeg har gått meg ganske varm, og er helt klar for å kjøre på litt ekstra. Planen er å ta de andre igjen ved å ikke ha pause før på Bandet, og å ha denne så kort som mulig,helst spise mens man går, og ta på klatresele samtidig som vi tar en maks 5-10 minutters pause når vi kommer frem dit.

Planen går som en drøm, og vi fiser forbi det første taulaget like før vi skal krysse Skagastølsbreen. Det andre taulaget tar vi igjen på Bandet, som ligger på 1785 moh. Vi har brukt 2.5t opp til Bandet fra Turtagrø, og jeg er godt fornøyd, da sekken også er nokså tung.
Vi stopper, hiver på oss klatresele mens vi spiser og jeg prøver å stappe inn så mye sjokolade og potetgull som mulig før siste halvdel av turen opp. Jeg kjenner at jeg kommer til å trenge all energi jeg kan få i meg.

Det er et mektig og fantastisk landskap som nå er rundt oss, badet i gylne skrå stråler etter hvert som solen klatrer høyere over fjellene rundt oss. Jeg stjeler meg litt tid til å ta frem kameraet og knipse noen kjappe bilder. Resten av fotograferinga får en ta på veien ned når vi kan roe litt ned på tempoet.




Hytta på bandet står som et gammelt minnesmerke over en svunnen storhetstid med pionerklatrere. Det slår meg at jeg egentlig ikke vet så mye om historien til fjellet, annet at Slingsby var først på toppen i 1872, og at flere har omkommet på fjellet, senest en person forrige sommer. Men her ute midt i fjellheimen, så virker det ikke avskrekkende, en kommer så nær naturen, at det føles helt naturlig at fjellet både gir og tar.

Etter rundt ti minutters pause er det på tide for alvor å begynnepå turen opp til toppen. Nå starter moroa med lett klyving og kryssing av snøfelt. Noen av snøfeltene er ganske lange og bratte, og vi krysser oppover.Føreren forteller at det var i nærheten en mann omkom i fjor, mangel på søvn og rett utstyr kombinert med glatte parti i snøfeltene gjorde at han skled rett i døden. Betryggende å vite...jeg holder litt ekstra godt fast i isøksa og passer på at føttene har gode tak før neste skritt. Det føles faktisk litt rart å gå på snø på denne måten uten ski på beina. Vi har ikke stegjern med oss, da det ikke er behov for det når snøen er så myk, og vi sparer vekt og plass ved å slippe å ha dem i sekken.




Med snøfeltene trygt passert nærmer vi oss svaene der vi legger igjen isøksene og jeg sikres med tau første gang. Jeg tenker at dette ser nå helt greit ut, men det er en annen sak når jeg finner ut at det er svært lite tak for både hender og føtter, og på et tidspunkt har jeg gått meg litt fast ytterst på et sva, og må legge meg langflat og rulle innover til jeg får noe jeg kan krafse meg fast i. Inni meg tenker jeg dette er bare et lite svabergved sjøen! Og det hjelper utrolig nok. Litt lenger oppe møter jeg på en litt høy bratt kløft jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg opp. Etter en liten stunds betenkning ser jeg at eneste utvei, faktisk bare er å presse seg opp.

Så med rumpa godt plassert på ene sida og beina på andre, så presser og dytter jeg meg selv opp. Meget uelegant og lite grasiøst, og jeg er glad for at ingen ser meg,da jeg tror de hadde fått seg en god latter. Og vi er ikke begynt på den ordentlige klatringa enda!

Videre oppover er det helt fin klyving til vi kommer opp til Hjørnet hvor klatringen begynner. Vi klyver med tau mellom oss for enkelhets skyld, og sånn bare i tilfelle en av oss mister balansen. Jeg stoler nok på min egen balanse til at jeg ikke er bekymret, men lurer litt på hva jeg skal finne på dersom føreren faller. Men med gjennomsnitt ti turer til toppen per sesong, så er det ingen grunn til bekymring.

Det andre taulaget vi tok igjen på Bandet har vi nå lagt ganske langt bak oss. Vi tar dem på klatringa sa føreren. Og det stemte, tiltross for at de virket erfarne og jeg var helt grønn. Det lønner seg med kjentmann som kan alle de gode takene!

Så var vi kommet frem på hjørnet, 2340 moh. Her er det over 400 m fritt fall til Slingsbybreen under. Jeg blir også bedt om å merke meg steinformasjonene slik at jeg kjenner igjen hvor jeg skal lande fra rappell på veien ned. Føreren forklarer at han klatrer først, og sier ifra til meg når han er på standplass, og at jeg kan komme etter når tauet er stramt. Jeg får instrukser om hvordan jeg løser sikringene, og får beskjed om å ta dem med meg når jeg skal klatre oppover. Han ber meg også om å legge merke til takene han bruker på hender og føtter.
Forteller videre at vi skal traversere Galleriene frem til Heftyes renne. Jeg nikker og smiler, tommelen opp.
Hit opp har jeg gått i shorts, og føreren smiler og ler og sier han aldri har opplevd at noen har klatret Storen i shorts. Selv om dette hadde vært en kul historie å dra frem ved en senere anledning, så bestemte jeg meg for at det var best å ha på langbukser. Jeg feiga ut, ingen Storen i shorts likevel.





Så står jeg der da, og henger på Hjørnet, mutters alene, veldig, veldig høyt oppe. Drar nok en gang kameraet ut av sekken og knipser noen raske bilder før tauet strammes og det er min tur.
Landskapet er fullkomment fantastisk, og det er helt absurd at jeg befinner meg midt i den bratte fjellveggen. Når jeg ser rundt meg på fjellhyllen tenker jeg herregud, kom jeg opp her? Og skal jeg virkelig videre forbi det utspringet og dingle med så mye luft under meg?

Jeg blir fullstendig overveldet, hadde ikke trodd at jeg skulle bli så emosjonell. Jeg er ikke redd, men det er sykt skummelt, hvis det gir mening. Tårene presser seg frem, dette er bare så stort, på høyden med liv, død og barnefødsler. Dette bare er. Jeg kjenner på at nå er det bare jeg og fjellet som betyr noe, det er alt som finst i hele verden, alt annet er uvesentlig. Jeg gråter og er glad for at ingen ser meg, de kunne ha misforståttog trodd jeg var redd. Jeg er glad for at jeg er alene på tur, denne opplevelsen kunne jeg kun delt med en annen person som står meg veldig nær. Jeg føler meg fullstendig blottstilt med alle lag skrellet av. Skulle jeg stått her med en tilfeldig fremmed på tur ville det ha ødelagt opplevelsen totalt.

Jeg skal rundt et utspring (rabbe eller hva det nå heter på fagspråket), og det er rett ned til evigheten under meg. Jeg ser ikke andre siden av utspringet og har ingen anelse om hva som befinner seg på baksiden. Det er ikke verdens beste fotfeste å få, og jeg merker at jeg sakte mister taket. Her er det snakk om et realt «leap of faith» og jeg må bare gripe rundt utspringet og håpe at fingrer og fot finner noe å holde i. Mirakuløst nok så finner fingrene et supert tak og da er det bare å gi utspringet en real klem med lukkede øyne, for å se ned var ikke lurt. Føttene finner også på magisk vis feste, og turens skumleste og kanskje vanskeligste parti er passert. Det var omtrent som å hive seg uti et isete fjellvann, fort inn fort ut, ingen nøling.

Jeg er superhøy på adrenalin og resten av klatringen opp renna er litt uklar nå i ettertid. Jeg husker ikke hvor mange taulengder vi brukte, mellom 4-5 tror jeg.



Mens jeg klatrer en relativt enkel formasjon glipper høyrefoten akkurat i det jeg sparker fra og et fremspring treffer høyre skinnbein like under kneet med hele kroppsvekten. Jeg har heldigvis gode tak med hendene,og henger der en liten stund og bare puster i halvsvima og er glad for at jeg ikke klatret i shorts. Jeg falt ikke mer enn maks 30 cm, og jeg forstår fort hvor viktig det er å ikke falle. Tauet og selen vil jo holde meg oppe, men det er skadene ved fall som bekymrer meg. Jeg var også tidligere nær ved å få en fallende stein i hodet, hjelm er gull!

Litt lengre oppe klarer jeg selvsagt å igjen å slå det samme kneet på samme sted, og smerten stråler helt opp i ryggen. Denne gangen var det mye verre,og jeg føler meg kvalm og det suser i ørene og jeg ser svarte prikker. Samtidig er jeg uten tak til føttene og eneste vei opp er ved å bruke knær og albuer. Hva gjør jeg nå? Jeg har ikke sjans til å legge vekten på det skadede kneet. Det er et stykke ned, og jeg kan ikke slippe taket med hendene, for beina har mistet all fornuft og retningssans og bare virrer rundt i løse lufta. Føreren kan ikke se eller høre meg, og her må jeg bare stole helt og fullt på meg selv. På ett eller annet vis klarer jeg å heve meg selv langt nok opp med armene til at jeg får sette ned kneet i en vinkel det ikke gjør supervondt. Det andre kneet følger straks villig etter og jeg kan legge all vekt over på det. Jeg krøller hele kroppen rundt en trygg stein og puster som en blåsebelg med banneord på både inn og utpust.



Etter jeg hadde ligget der og forbannet fjellet et minutts tid, og ventet på at endorfinene skulle virke, var det på tide og ta seg sammen og klatre videre. Og plutselig var jeg på fortoppen! Varden på hovedtoppen var bare et steinkast unna. Igjen klatrer føreren smidig som en panter og lekende lett opp siste etappe. Jeg var ikke like grasiøs, men tenkte svaberg ved sjøen,og så var målet nådd!

2405 moh! ( og ca 1500 høydemeter fra Turtagrø)




For en følelse! Ord blir fattige. Endorfiner, stresshormon og adrenalin har et realt party i kroppen min, og sørger for at jeg også har det like gøy. Jeg har aldri vært så høy(t) i hele mitt liv, bokstavelig talt.

Vi har brukt 5t og 40 min fra Turtagrø til topps. Jeg tror jeg har vært supertreig men føreren sier at jeg klatret ganske raskt, og vi brukte 3t og 30 min fra Bandet. Det er helt innafor. Jeg er superstolt siden det er min første gang. Vi rekker nesten en 15-20 min pause på toppen før vi begynner på turen ned igjen.
Jeg kan endelig ta frem kameraet og knipse fagre fjell i alle himmelretninger. Får også føreren til å ta noen bilder av meg, der jeg ser noe stiv ut i maska og mildt forskrekket ut på noen av bildene, det er vanskelig å skjule de heftige følelsene. Vanvittig emosjonelt, ekstremt, ufattelig og AWESOME!! Det blåser litt, men det gjør ingenting. For et sted! Heldigvis har jeg tatt med termos med varmt vann, så det blir en kopp te på toppen. Beste koppen med te EVER! Det hadde sikkert ikke selveste Slingsby engang første gang på toppen selv om han var engelskmann!




Med vemod forlater jeg toppen idet klatrelaget bak oss kommer opp på fortoppen. Timingen er perfekt, vi kan rappellere uten tanke på å komme i veien for noen som er på vei opp.

Rappell punktet viser seg å være litt luftigere enn det det så ut til nedenifra. Her er det viktig å ha tillit til utstyr og fører, snu ryggen til Slingsbybreen langt der nede og bare slippe taket. Her er det også en god ide å ikke se ned, men å holde fokus på fjellveggen foran. Faktisk ikke noe lurt å se ned i det hele tatt, og finner ut at jeg faktisk har litt høydeskrekk likevel. Bortsett fra det luftige utspringet ved Galleriene, er dette turens mest heftige del, sannsynligvis fordi det varer så mye lengre. Finner omsider hyllen jeg skal lande på 40-50 m lengre nede, lander trygt og knyter meg ut av tauet slik at føreren også kan rappellere ned.

Tårene sprenger på og jeg står bare der og føler sjokkbølgene av opplevelsen slå gjennom meg. Ord og tanker er nytteløse, jeg må bare stå der en stund og føle, bare være, mens tårene triller. Innen føreren har rappellert seg selv ned, har jeg fått samlet meg såpass at jeg har klart å ta noen bilder, og til og med noen brukbare fjellfier på både kamera og telefon. Jeg er fortsatt ganske usammenhengende, og får ikke så mye fornuftig frem, mumler uforståelig og husker ikke engang knuten når jeg får beskjed om å knyte meg inn igjen i tauet. Står der tafatt med en helt gal knute i hendene, og føreren ler og sier at han heldigvis fortsatt husker hvordan jeg skal knytes inn.



Luftig rappell og fjellfie!



Turen ned igjen til Hytta på Bandet går overraskende lett, det er lettere å klyve ned enn opp. Jeg har med hagehansker i flott rosemønster og skinn, og de fungerer helt supert på vei ned. Føreren ler og sier det er jo på en måte hagearbeid det vi holder på med, og innrømmer at han selv også bruker arbeidshansker til klatring, men dog litt mer beskjedne enn mine. Etter en kort udramatisk rappell over svaene finner vi isøksene vi la igjen på vei opp. Vi går en litt annen rute ned med litt mer klyving og mindre kryssing av snøfelt. Bruker armene mer enn beina og har det storartet og prater i vei. På vei opp sparte jeg stort sett på pusten, men nå trenger jeg ikke å være så gjerrig på oksygenet mitt. Det er fortsatt en del løs stein, så jeg må fortsatt konse på hvor jeg setter beina, men føler at jeg liksom bare spretter lett nedover. Føler meg bittelitt uovervinnelig til og med.



Turen ned til Bandet tar i underkant av tre timer, og vi har tid til en litt mer avslappet pause, og flere bilder. Turen nedover Skagastølsbreen går som det suser med morsom aking i starten og løping og småspringing uten å måtte tenke på hvor du setter beina. Etter en hel dag med full konsentrasjon på hvor føttene plasseres var dette en drøm i en myk sky. Jeg var veldig takknemlig for at vi slapp blåis og stegjern nedover.

Resten av turen tilbake til Turtagrø nytes til det fulle idet flotte sommer været. Makan til nasjonalromantisk landskap skal en lete lenge etter! Vi er fremme litt før kl 16.00, og har brukt 11 timer inkludert pauser.Det er ganske langt innafor for en fersking på klatretur. Sykt Stoka, som det heter på godt norsk!

Har overlevd relativt bra uten skader også, bare noen skrammer her og der, blå albuer og et lite kutt under kneet. Litt gangsår, men ikke noe store greier. (Uken etter blir smertene verre og det viser seg ved røntgen at jeg sannsynligvis har fått en mikroskopisk nærmest usynlig flekk som kanskje kunne være en bitte liten brist i leggbeinet like under kneet)

Så jeg har nesten klatra Storen i shorts med «brukket» ben. Men bare nesten. Men jeg har klatra Storen med rosa hagehansker! Og det er mye mer hardcore spør du meg!

Senere på kvelden når jeg ser opp mot tindene i det fjerne,virker det nesten litt uvirkelig at jeg var på toppen av Norges 3. høyeste fjell tidligere på dagen, kanskje hele turen bare var en drøm…








4 Kommentarer

Kommentarer

  • Brita Erica Duwe

    Tusen takk :) Det blir nok mer fjellklatring fremover!

    04 august 2014
  • Sverre Flatebø

    Kjekt å se både bilder, lese hva du har gjort, glede meg over godt treningstips, og tenke at du ved å poste dette samtidig er en god ambassadør for det å være i god, sunn og kjekk aktivitet! :-)

    31 juli 2014
  • Brita Erica Duwe

    Takk :-)

    24 juli 2014
  • Vibeke Synes

    WOW, er mektig imponert Brita!

    22 juli 2014

Logg inn for å skrive en kommentar.